To “VIKAR” or not to “VIKAR”, that´s the question…”

Tenk deg denne situasjonen: Du har meldt deg på din favoritt-time en onsdagskveld. Deilig yoga står på timeplanen, og du gleder deg til å se din FAVORITT-instruktør og en god økt. Du er rutinemenneske – går på den samme timen hver uke. “No exceptions!” Du liker å vite hva du går til. Du liker den dyktige og behagelige instruktøren din – føler at du kjenner henne – og hun kjenner deg. Og hun er BEST! 

Du ligger på matta og venter. Avslappet og smilende. Dette har du jo ventet på helt siden sist time. God-følelsen du vet du får etter en yoga-time med FAVORITT- instruktøren din, ja det er det ikke mye som kan slå.

Men så: “Dunk, dunk, dunk”…. høres bortover gulvet. Hmm, hvem i all verden er dette? Ikke MIN instruktør – hun “flyter” jo over gulvet når hun kommer, lager så vidt lyd! Du vrir på hodet og ser en ukjent skikkelse foran deg. Du kjenner klumpen i magen. HVA! Hvem i huleste er dette? Hvor er instruktøren MIN? Hundre tanker svirrer i hodet ditt på en gang. Skuffelse, fortvilelse, spørsmål om hvorfor? Hvorfor er ikke min FAVORITT-instruktør her? Hvordan skal jeg holde ut med dette ukjente vesenet i en hel time? Det har gått opp for deg at det er en VIKAR som sikkert kommer til å ødelegge den dyrebare timen din.

Du stirrer bort på døra og nærmeste nødutgang. Du ser på klokka. Kun få minutter igjen til timen skal begynne. Jeg kan jo snike meg vekk, tenker du. Lure meg på do, men ta med veska mi og bare stikke… 

Men du blir på matten. Klarer såååå vidt å løfte den ene munnviken i et slags smil, men den andre siden av fjeset bare henger, liksom. Du har aldri hatt denne vikaren før, men du har hørt at hun er litt hardhendt. – Og hun spiller ikke rolig musikk og tenner heller ikke lys som du er vant med og liker. Uff nei, dette blir drid tenker du – og stenger verden ute i 2 min før timen begynner…

——-

Tenk deg denne situasjonen: Instruktøren får en melding på mobilen. “Hei, jeg er syk. Skamdårlig. Trenger VIKAR, kan du? Please???” Det er litt sent på ettermiddagen, og instruktøren har planer om en velfortjent tur med hundene på Jæren. Får en liten klump i magen. Har egentlig lyst til å si nei. Men denne instruktøren er utrolig pliktoppfyllende og får lett dårlig samvittighet, – Og sier som regel alltid JA til å være VIKAR – også denne gangen. Hun er faktisk en av de få som alltid stiller opp. Derfor er det mange som spør henne om å være vikar. Og derfor jobber hun også ofte mer enn det som kanskje er vanlig.

“Selvfølgelig, stakkars deg, god bedring”, skriver instruktøren tilbake. Hun ser bort på hundene sine, de ser på henne. Og med ett lite hunde-sukk legger begge hodet ned på puta si. De vet. Det blir ingen tur på Jæren allikevel… For matmor og VIKAR-instruktør må starte forberedelsene umiddelbart. Vikar-timen må planlegges i detalj her og nu, kan ikke gjøre feil…

Vikaren har nå dusjet, sminket seg og er på vei. Etter en halvtime i rusj-trafikken får hun parkert og kommet seg til studioet. Hun er spent –  kjenner på en slags nervøsitet og har klump i magen. Hvem kommer til å være på timen i dag? Er det noen hun har hatt før? Hvordan vil hun bli mottatt?  

Siste gang hun var vikar for samme instruktør, ble ikke en god opplevelse. Hun hadde bare så vidt kommet inn i lokalet og sagt hei før hun følte “energien” droppe i hele rommet. Det var noe som ikke stemte. Selv om hun til vanlig ikke var så veldig spirituell, så følte hun på “det” nå. Disse energiene sjamanen har så god kontakt med. Kanskje en sjette sans… Noen i rommet var ikke fornøyd med at det var hun som skulle instruere – det var ihvertfall sikkert!  

Men vikaren er jo profesjonell, og timen starter. Etter “velkomsten” er hun litt mer nervøs enn vanlig, litt mer streng og litt hakkete instruksjoner følger. Hver minste “feil”, blir merket av deltakerne. Det er som om hun er under et forstørrelsesglass. Timen blir ikke helt bra, det blir dårlig flyt. Og den vanlige tørrhumoren, som normalt får noen til å le, har skrumpet inn til en dårlig sviske-vits. INGEN respons!

Vikaren takker for seg. Hun tenker at neste gang sier hun ikke ja til å stille opp, uansett hvor syk instruktøren måtte være. Det er rett og slett for pinlig og nedverdigende. Er jeg så drid? Andre liker meg jo…

To uker har gått. Du treffer tilfeldigvis instruktøren du var vikar for på gata. Hun sier ikke takk for at du var vikar. Hun sier kun, sånn litt i forbifarten at, “Ja, jeg tror det var litt uvante øvelser for dem…” Det var den fine måten å si at “de hatet timen din” på, – og “aldri kom igjen, din dumme vikar.”

——-

Tenk deg denne situasjonen: Du ser på klokka. Shit! Du er sen til yoga-timen. Not good. Du slenger av deg ytterklærne og kommer pustende og pesende inn. Du har løpt 15 min, og du er helt utslitt. Men du kom fram, akkurat i tide. Du hiver deg ned på matta og timen er i gang. Du har ikke vært på denne timen før. Du gleder deg til å endelig komme i gang. Instruktøren er behagelig, vennlig og forklarer detaljert alle stillingene. Hun forsøker å få opp stemningen litt med noen vitser, men hun har et tøft publikum i dag. Det virker som hun ene dama har stått opp på feil fot. Hun ser pottesur ut, og er nesten litt frekk med instruktøren. Men vipps, der var den timen over. Det gikk fort! Litt spesielle øvelser i dag, men det var veldig lærerikt, tenker du. Du takker for timen og går hjem. Det var deilig med litt yoga. 

————

Å være instruktør kan være vanskelig. Det er mange du skal gjøre fornøyde. Noen vil ha tung trening. Noen vil kun bøye og tøye seg. Noen ganger får du melding om at du ikke må ha det eller det utstyret, for “da komme jeg ikke”! Noen prøver å “styre” timen din med å sende deg hat blikk hvis du sier at nå skal vi gjøre denne øvelsen…tydeligvis ikke en slager hos noen… Men du er instruktøren og her i huset er det du som er sjefen. Det vet alle. Men noen er vant med å være sjef på jobben, og tror kanskje at de kan “sjefe” på treningen også?

Du vet at det er du som er sjefen her. Samtidig vil du at folk skal komme tilbake på timene dine, du er helt avhenging av det for å ha en jobb å gå til. Er det få deltakere på timene dine, vil sjefen din klage. Og kanskje du ikke får betalt den dagen pga mange sene avbestillinger.

Du prøver å være høflig og imøtekommende med alle du møter i treningssammenheng. Du er utadvendt, har lang erfaring som instruktør og er flink til å jobbe med forskjellige personligheter. Du kan omstille deg og ta ting på sparket. Du stiller selfølgelig opp hvis noen trenger VIKAR. 

For instruktører kan også bli syke. Sånn er det bare. Da står valget mellom å avlyse timen eller få inn en annen instruktør – en VIKAR – og dette er ofte en god løsning på problemet. Og heldigvis er dette noe de fleste godtar.

Likevel forstår de aller fleste at når betaler mye for trening, og har valgt å gå til en bestemt instruktør, så forventes det at denne instruktøren skal stille opp på din time. Likevel – når sykdom eller annet forhindrer dette, ikke la din frustrasjon gå ut over den stakkars vikaren. 

Vikaren fortjener å bli møtt med respekt. 

———-

Jeg må være ærlig og si at jeg har selv hatt flere negative opplevelser med å være vikar. Utpå virker jeg kanskje tøff og sterk, og som om ingenting kan såre. Og jeg ER tøff. Men til og med jeg kan blir lei meg, og føle at jeg ikke er like bra nok som andre instruktører osv. Når en sier ja til å hjelpe en kollega og stille opp som vikar, så er det ikke greit å bli møtt med surmuling fra hennes/hans “elever”. Det er ikke barn som går på timene – det er voksne folk. Men noen ganger kan en lure på om det virkelig går an å bli så sær at en ikke tåler at det av og til blir satt inn en vikar – hvilket skjer i de aller fleste ande yrker når sykdom eller annet rammer. Og det er helt vanlig praksis på alle pilates, yoga og treningssenter jeg kjenner til.

– En gang var det faktisk en dame som gikk midt i timen fordi hun antakelig ikke likte meg. Da tenker jeg; vis litt medmenneskelighet – vær “litt greie”! 

– Du trenge ikke like at du får vikar. Du trenger heller ikke like vikaren. Det er noen folk jeg heller ikke liker. Vi er forskjellige. Jeg har selv vært ivrig yoga og pilates elev i mange år. Jeg går på andre studio og deltar på timer ofte. Jeg har selv hatt min FAVORITT- instruktør som er så flink at jeg ikke fatter at det går an å være så flink. Dette har jeg også meddelt denne instruktøren flere ganger. Litt velberettiget “skrøyd” skader ingen og har bare positiv effekt. 

Andre instruktører jeg har hatt er sikkert like flinke. Men de er “annerledes”. Jeg går på timer med forskjellige instruktører for å lære mer. Jeg suger opp all informasjon jeg kan. Noen instruktører er rolige og ydmyke, mens andre har jeg nesten kranglet med. Men jeg respekterer dem og lytter til dem – uansett. Og jeg går aldri midt i timen. – Og jeg kommer ofte tilbake – selv om det ikke er favoritten. Men treningen er bra. Og jeg er glad for at min instruktør har en vikar som kan stille opp når sykdom og annet rammer.

På Pilatesen er det kun én instruktør. Foreløpig. Det kan være denne instruktøren blir syk. Eller skal ha ferie. (Dream on!) Eller hunden blir syk… Da kan det være at det blir satt inn en vikar slik at mitt fravær ikke skal ødelegge din planlagte treningsøkt. Jeg håper at alle dere som trener hos meg vil være forberdt på at endringer kan skje – og at dere ønsker VIKARENE velkommen. Takker for timen, og si “vil gjerne ha deg som vikar igjen”. Tusen takk.